Tiden for studie og reise

Reklame flyfashion


Nå har det virkelig gått noen uker siden jeg har oppdatert her inne. Tiden går så vanvittig raskt, og vi er over halvveis i Januar allerede. Kroppen er trøtt for tiden, og jeg har egentlig kun prioritert det som er viktig. 1.Barna. 2. Jobb 3. Manne- og vennetid 4.Husstell.

Kjolen kan kjøpes HER og med koden veronicab25 så vil du få 25% rabatt på kjøpet ditt

Det var ikke før sist uke jeg også kom på at jeg også var student igjen. Før jeg gikk ut i mammapermisjon med Noah fullførte jeg to eksamener til jul på til sammen 30 studiepoeng. Tok permisjon på 1 år, og vipps var tiden inne igjen. Jeg studerer sosiologi ved Nord Universitet. Og da jeg tok kontakt denne uken fikk jeg greie på at de det siste året har endret studieplanen. Høsten 2017 kunne jeg se på videoforelesninger hjemmefra. Men nå har de stokket om på emnene, som gjør at jeg må lese alt selv. Jeg fikk tilbudet om å hoppe inn i den nye studieplanen. Men da måtte jeg ta tre eksamener og 45 stp. Jeg takket nei, og meldte meg opp til 30 stp på de to ekstraordinære eksamenene som arrangeres våren 2019. Det skal jo gå fint å lese selv og 🙂 Sosiologi er utrolig spennende å lese om! Jeg er jo utdannet vernepleier fra før, og hadde 7,5 stp i sosiologi fra før. Det kom godt med til eksamenene at jeg ikke startet helt på bunn. Med kunnskaper fra sosiologistudiet kan jeg benytte for eksempel til å utrede og klarlegge årsaker til sosiale problemer som for eksempel arbeidsledighet og kriminalitet. Samtidig som jeg kan undervise i samfunnsfag på ungdomskole og videregående. Selv om jeg trives med det jeg gjør, så vet jeg at jeg ikke skal jobbe med det samme de neste 42 årene før jeg blir pensjonist. Det er alltid fint å vite at man kan ha flere åpne dører, og utdanningskravene blir bare strengere for å få jobbene man ønsker. 

I tiden fremover skal vi også reise en del. Jeg ser på tiden frem mot høsten som en mulighet til å kunne reise! Bortsett fra det resterende vi mangler til å gjøre ferdig hagen å kjøpe ny seng, så er det ingenting vi sparer til. Og det vil bli godt å kunne leve litt på gode reiseopplevelser også. Det siste året har vi spart til møbler i huset, så det har vel blitt et nytt møblement omtrent hver måned for å fylle opp huset etter vi flyttet i det. Noe jeg aldri kommer til å ta lån på, så er det møbler, klær og reiser. Det mener jeg man skal klare å spare seg opp til. Derfor har det tatt litt tid før vi har fått alt møblement i boks. Nå mangler vi bare stor seng. Fra høsten skal vi starte på neste store sparemål. Så dette året skal være året vi reiser. Etter samtale med banken, regner vi med å kunne nå sparemålet når vi er bikket 30. Vi betaler jo ned mye avdrag i måneden på huslånet vårt, og med ekstra sparing ved siden av fra høsten så regner jeg med det vil ta omtrent 5 år. Så kanskje i 2024 eller 2025? Det høres lenge ut, men tiden går raskt nok. Håper dere har hatt en fin start på nyåret, så snakkes vi her inne oftere enn jeg har startet dette året med <3

En blanding av bekymret og naiv


Hei hå! Nå var det over en uke siden sist. Dagene flyr virkelig og jula nærmer seg med store steg.

Dog var vi på besøk i Kristiansund hos besteforeldrene mine sist helg. Da skjønte jeg hvor bekymringene mine er arvet fra. Jeg vet jeg har arvet litt fra farfar. Ikke bare de hinnsides kraftige nysene mine, men jeg skjønte da at jeg også har arvet bekymringene. Jeg ble snakket til. Farfar var redd for at noen skulle oppsøke meg fordi jeg delte så mye på bloggen. Han så for seg skumle stalkere som var ute etter voldtekt og kidnapping. Jeg lo det bort, har en sterk mann til å passe på meg. Hehe. Man vet så klart aldri. Jeg er naiv i en hver situasjon. Tror det beste om alle. Jeg er naiv, men samtidig bekymret. Det er en rar kombinasjon. Jeg vil si jeg har hatt god englevakt. Jeg har vært i mange lumske ubeskyttede situasjoner av å være naiv, uviten eller bare ubeskyttet- hvor alt vond i hele verden kunne skjedd. Det har kanskje mange av oss? Med meg har det alltid gått bra. Dermed er jeg fremdeles naiv. Men med en gang jeg blir alene så er jeg bekymret. Skal jeg gå alene i mørket så må jeg alltid snakke i telefon for eksempel. Bekymrer meg for at flyet jeg sitter i skal styrte. Bekymrer meg for om fjell-steinene skal rase ned når jeg står under. Bekymrer meg for at jeg skal kjøre på noen i mørket. Bekymrer meg for at føreren i bilen fremom syns det er irriterende om jeg har på lang-lys selv om jeg ligger et stykke bak.

En tidlig kveld for litt siden kom jeg nettopp i det dilemma på det når jeg kjørte hjem etter fergen. Jeg og barna hadde vært i Molde og sett på Tuvas turn-trening. Det var mørkt, men bilen fremom meg lå et lite stykke fremom. Jeg sto mellom to bekymringer. Den ene om jeg skulle få føreren i bilen fremfor til å bli irritert. Eller den andre og kanskje plutselig kjøre på et dyr eller noen uten refleks i mørket. Jeg tok meg selv i å skru på langlysene for å få full oversikt over veien fremover. Jeg kom kanskje litt nærme bilen fremfor meg noen ganger, så han tenkte sikkert at jeg var irriterende. Men jeg er som sagt naiv, så jeg tenkte at det sikkert gikk bra. Jeg tenker at alt går bra. Det samme som at jeg tenker at alt går an. Men plutselig stopper han. Jeg stopper like bak, langlysene hadde jeg skrudd av i det jeg nærmet meg bilen hans. Jeg bruker aldri å kjøre forbi biler, da jeg syns det er tryggest å kjøre bak. Jeg ble stående i ca. ti sekunder for å vente på at han skulle kjøre. Jeg tenkte han ville virkelig at jeg skulle kjøre forbi, så jeg tråkket akkurat på gassen for å gjøre det. I det snur han rattet mot siden, trykker inn gassen så bilen hans blir stående litt skrått, viser meg fingeren i noen sekunder for så å frese kassebilen sin videre. 

Jeg ble satt ut. Det var svært ubehagelig. Hvem gjør sånt? Så jeg kjørte forsiktig med nærlys resten av veien hjem. Litt fremfor meg så svinger han av fra hovedveien, hvor jeg pleier å forsette og kjøre for å komme til huset mitt. Det virket som han stoppet for å dulle med telefonen sin. Men greien var at han tok HELE veien, så jeg ble stoppende opp for å vente på at han skulle flytte bilen sin så jeg kunne kjøre forbi. Det virket som han ble forbannet i avbrytelsen i å fikle på telefonen sin. 

Han la fra seg telefonen og slapp meg forbi. Så skjer det som du ikke vil skal skje. Han kommer kjørende etter meg.. Haha, jeg må le. historien virker jo helt oppdiktet. Men den er sann! Jeg ble nervøs. Dette er ikke tilfeldig, tenkte jeg. Har ikke sett han før, så han kan ikke bo samme veien som meg. Jeg nærmet meg huset vårt, og han kjørte enda bak meg. Mannen min var på jobb, og leieboeren var også borte. Jeg hadde kun meg selv til å beskytte barna fra denne sinte mannen. Barna skulle ikke oppleve en sint mann som skulle skjefte på meg, for at han var irritert på at jeg hadde på langlysene eller at han ikke fikk stå i ro å fikle med telefonen sin. Jeg måtte lure han.

Jeg kjørte forbi huset vårt og kjørte sakte i rundt en annen vei med mange hus. Kommer han hit så vet jeg ikke hvor jeg skal kjøre. Jeg måtte få han til å tro at jeg bodde rundt denne veien med mange hus. Jeg følte i noen sekunder at vi lekte politi og tyv. Han var politi og jeg var tyv. Jeg sto i ro og ventet i rundt 30 sekunder. Ingen kom. Ingen bil kjørte videre langs veien han kjørte etter meg på heller. Sto han virkelig å ventet på meg? Jeg måtte kjøre frem å se. Sto han der enda, kunne jeg ta meg en runde til. Jeg var flink å beholde roen, selv om jeg var bekymret. Barna spurte jo hva jeg holdt på med. “Har du kjørt feil eller mamma?” – Kommer det fra fireåringen.  Jeg kjørte frem, og ble lettet. Han hadde snudd for å kjøre tilbake. Jeg ventet litt, før jeg fikk bilen hans ut av syne. Kjørte hjem, og oppdaterte mannen og noen venninner på hendelsen. Hvem gjør sånt? Men hvem kjører å irriterer noen med lang-lys også da, skulle jeg til å si.

Konklusjonen blir at jeg må ta bekymringene mine på alvor. Jeg vil ikke hisse på meg menn som har stått opp på høyrefoten om morgenen. Jeg kan vente på fergekaien til bilene er kommet et stykke fremom før jeg setter på langlysene. Jeg kan slutte å skrive på bloggen hvor jeg er, men heller skrive hvor jeg har vært. Jeg kan slutte å gå under fjell-steiner, plutselig faller de ned en gang. Jeg kunne latt være å skrive historien på bloggen, i tilfelle den ble lest av han. Men jeg er naiv, og tenker at han vet ikke hvem jeg er. Så kan jeg bli bekymret for at han er tidenes oppsøker på hevn. Videre kan jeg tenke at jeg må slutte å bry meg. Rettere sagt har jeg sluttet å bry meg. Ikke alltid lett å skulle være en blanding av bekymret og naiv. 

En fredagsfortelling til dere. God helg da ♥

 

Det var for meg veldig mørkt. Er du med meg?

Reklame | Egen nettbutikk

Er fult klar over at det som skrives, kanskje ikke burde deles om et slikt tema. Men jeg skriver likevel, siden det er mine tanker om meg selv. Fult klar over at jeg overhodet ikke er stor, og at mange sliter med verre problem. Eller så har jeg kanskje et forvrengt syn på egen kropp akkurat nå. Jeg tror begge deler stemmer.

Det siste svangerskapet tok knekken på kroppen min. Enda har jeg vond rygg, nakke, og bekken. Har ikke hatt slike plager tidligere. Ikke ille altså, men vondt og knekkbart. Etter meg selv så var ikke det, det verste. Mange sier “med det tredje svangerskapet så kommer versting-kiloene” og jeg slapp riktignok ikke unna. Det siste svangerskapet var for meg veldig mørkt. Bekkenplager meldte seg tidlig, og selv om vi flyttet i drømmehuset så ble det på en måte lyst, men på en annen side mørkere. I innflyttingen gikk det så hardt for seg at jeg brakk fingeren, og senen på nabo-fingeren. Aktivitetsnivået var ikke det høyeste med det jeg følte var et handicap i gange, grep og konstant trøtt. Kiloene samlet seg på. Dobbelt så mange kilo som jeg la på meg i det første svangerskapet. Jeg følte meg fryktelig stor. Trodde jeg var stor i mine første svangerskap. Men, dette tok alt til et høyere nivå. Den siste tiden trengte jeg hjelp til å komme meg ut av senga, eller bare for å reise meg opp av sofaen om jeg satt langt nok bak. Jeg la på meg 1/3 av kroppsvekten min. Og det er fryktelig mye! Om Tarjei ikke var hjemme, så brukte jeg skuldrene til å åle meg ut av sengen og ned på gulvet. Når han var borte på jobb, da dro vi oftest til Kristiansund slik at jeg kunne få hjelp av farmoren min til å aktivisere jentene ♥

Gledet meg til å få ferdig svangerskapet. Først såklart til å endelig få møte Noah ♥ Men også for å få kroppen min tilbake. Etter de to andre graviditetene trengte jeg så vidt å jobbe for det. Det gikk raskt før jeg følte meg komfortabel igjen. Men nå snart et år etter siste graviditet. Har jeg de samme tankene som når jeg gikk gravid. “Gleder meg til å få tilbake kroppen min”. Flere forteller meg “Men Veroncia da, det er helt normalt at kroppen ikke holder seg like bra etter tre graviditeter. Du har født tre barn på litt over fem år.” Og ja, hva så om jeg har født tre barn. Jeg ønsker ikke å høre det som et svar når jeg først forteller om at jeg vil ned til vekten jeg var. Ingen som er misfornøyd vil høre at det er normalt. For jeg vet det er normalt. Jeg har bare ikke akseptert det. Og det er kanskje der det ligger? Jeg er så sta at jeg skal tilbake. Ikke så mye ned i vekt, men mest oppstramming. Og det må være lov å ønske seg.

Men flink på å spise godteri, brus osv er jeg virkelig. Det har blitt en vane jeg har hver dag for å kose meg, og jeg snakker ikke småe mengder. På lik linje som jeg er usunn, så er jeg sunn og drikker aloe vera gel juicen og Argi+ hver dag, så jeg får jeg i meg mange gode vitaminer som gjør at jeg har overskudd hver dag. Nå er jeg så motivert til å kutte ut søtsuget, og ta i bruk tredemøllen min igjen. Men ikke helt enda, må få kose meg ferdig med julen først si ♥ Jeg har satt en dato for når jeg vil starte opp: Torsdag 3. Januar. Da skal jeg starte med C9 samtidig som jeg også skal ha en treningsøkt hver dag. 

C9 kan hjelpe på det første steget mot å etablere gode vaner som vil hjelpe deg med å oppnå varig vektkontroll. På bare ni dager. Det skal være effektivt og enkelt å følge. Oppi pakken er alle verktøyene du trenger for å starte forandring. I pakken inngår utvalgte kosttilskudd som støtter din nye livsstil. Du får en tydelig håndbok som steg for steg veileder og motiverer deg hele veien gjennom programmet. En praktisk shaker og et målebånd følger også med.

Du kan velge om du ønsker å ha C9 pakken med Forever ultra Vanilla eller i sjokoladesmak. Blandet med lettmelk blir Forever Ultra en fullverdig måltidserstatning ved vektkontroll, takket være innholdet av høyverdig soyaprotein, viktige vitaminer og mineraler. Du blir lett mett og vet nøyaktig hvor mange kalorier du får i deg. Det følger også med målebånd, håndbok og shaker. Forever FIber 1×30 porsjoner, det hjelper deg med å få inn fiber i kostholdet uten å tilføre unødvendige kalorier. Det følger med Aloe Vera Gel 2×1 liter. Aloe vera-drikken består av den fineste innerste geleen fra håndplukket Aloe vera. Den ble kåret til “Årets helseboost i 2017.” Siste som følger med i pakken er Forever Lean. Et kosttilskudd med ekstrakter av fikenkaktus, hvite bønner og krom. Det bidrar til å opprettholde et normalt blodsukkernivå. Når blodsukkeret holdes balansert, blir det enklere å droppe søtsaker. 

Så med andre ord er ikke bare C9 for deg som ønsker en god start for å gå ned i vekt, men også for deg som vil starte en sunnere livsstil med mindre søtsug. Jeg ønsker begge deler! Er du også med?

C9 kan kjøpes i nettbutikken min HER .
Eventuelt kan du sende meg en pm på facebook, legge igjen en kommentar her, eller en DM på instagram: Veronicabjer. Jeg tilbyr betaling med KLARNA i nettbutikken. Fri frakt på C9 i hele Norge. 90 dagers kundegaranti. Er du ikke fornøyd, så får du pengene tilbake 🙂

Hvordan jeg fant ut av min aller første graviditet

Det var første gangen jeg og Tarjei skulle flytte sammen. Jeg skulle gå siste året på videregående, og hadde søkt det siste året i Trondheim. Det å søke vgs i et annet fylke gjør at man automatisk havner bakerst på venteliste, så det var i grunnen ikke så stort håp om at det gikk. Inntaket var klart, og det ble som forventet. Nummer 4 på venteliste. Likevel fikk jeg en følelse på at til Trondheim, det skulle vi! Det å skaffe seg leilighet uten å nesten ha tid til å kunne dra på visning eller i det hele tatt vite om vi skulle flytte sammen, var kanskje det vanskeligste. Men, på andre inntaket fikk jeg svaret; Jeg hadde kommet meg inn på skole!

Nå fikk vi det travelt med å skaffe leilighet. Så vi tok en leilighet usett! Det var i grunnen litt flaks. Jeg kom inn på Strinda vgs. Men, fikk vite like før skolen startet at idrettslinjen på Strinda var flyttet til Ringve vgs på grunn av oppussing. Og denne skolen lå nemlig rett over veien av der vi hadde flyttet! Det var helt fantastisk ♥
Et bilde av meg tre dager før jeg fant ut av graviditeten.

Så kom dagen jeg fant ut at jeg var gravid. Jeg hadde akkurat vært på kino med den nye klassen min, og jeg måtte så mange ganger på do denne dagen. At jeg på et vis kanskje tok hintet? Tok bussen hjem til Lade, og dro innom butikken for å handle litt før jeg gikk hjem. 

Mens jeg sto på butikken så slo tanken meg: “Tenk hvis jeg er gravid?” Og den andre siden av tankene fortalte meg “Selvfølgelig er du ikke gravid”. Jeg hadde aldri kjøpt en graviditetstest tidligere, eller i det hele tatt vært bekymret. Så var det som om noen bare slo i hodet mitt at hvis jeg så en graviditetstest på denne butikken, så skulle jeg kjøpe den. Og hvis jeg ikke så en så betød det at jeg ikke var gravid.

Faktisk gikk jeg å lette bevisst gjennom hele butikken. Kom frem til kassen og var i grunnen glad for at jeg ikke hadde funnet en test. Sikkert ikke noe å bekymre seg for, tenkte jeg. Der jeg sto i køen for å betale, skimtet jeg en test like over kassen høyt der oppe. “Nei ikke nå, tenkte jeg med den lange køen jeg stod i”. Ingen jeg kjente, da var ruten klar for å hoppe opp for å prøve å ta den ned. Men, det gikk ikke. Den var for høyt oppe. Kjente jeg ble pinlig berørt som faktisk la en innsats i hoppet. Så kommer det en mannestemme bak meg “Ska æ hjelp dæ å ta den ned?”. Mannen var lang, omtrent i midten på 50årene, grått hår og virket hjelpsom. Jeg svarte det laveste jeg kunne “gjerne det”. Sa takk, stirret fremover og var ganske pinlig berørt. 

Kom hjem, var mega-tissetrengt etter hele butikkopplevelsen. Taes helst på morgenurin sto det bakerst på pakningen. Jeg kunne ikke brydd meg mindre. Dette skulle jeg finne ut av med en gang. Allerede før jeg tok testen, var det som om noen hadde hvisket meg svaret. Testen viste to streker. Jeg burde vært sjokkert, men jeg var det ikke. Det føltes som jeg hadde visst det i en time allerede. Tarjei var sjokkert. Hadde jo ikke fortalt han at jeg tok testen en gang før det var gjort. 

Etter mange samtaler med helsesøster på skolen, legesenter osv så hadde jeg bestemt meg for å beholde. Abort var ikke en mulighet for meg en gang. Er jeg gammel nok til å kunne ha sex, så er jeg jammen gammel nok til å skulle klare det her også. Hva skulle vi gjøre nå? Jeg var gravid, termin 2 måneder før skoleåret var ferdig. Vi bodde i en trang leilighet (men fin da, hehe) i Trondheim, uten familie eller noen som kunne støtte eller hjelpe oss. 

Tarjei hadde også valgt feil studie. Så valget ble lett. Vi måtte flytte til Molde igjen, så jeg kunne prøve å bli ferdig med videregående. Jeg fikk skoleklassen min tilbake, og mamma hadde vært på visning for oss i Molde og skaffet ei leilighet vi kunne flytte til. Så var det gjort. Vi hadde akkurat flyttet og kommet oss i orden. Jeg var da 11+3 i svangerskapet. Hadde ganske god følelse på at dette var en gutt. Vi var enige om navnevalg også, Noah sto allerede på førsteplass med Leon som nummer to. Det gikk to dager til, og jeg merket en liten blodflekk i undertøyet like før jeg la meg. Dagen etter ringte jeg sykehuset, og fikk komme på gynekologisk undersøkelse. Svaret var “vi kan dessverre ikke finne noen hjertelyd” og du har to valg. Medisinsk eller kirurgisk abort. Tanken på narkose og operasjon skremte meg. Så jeg sa medisinsk, uten å vite hvordan det egentlig funket. 

Dette var det jævligste jeg hadde vært med på. Jeg visste ikke da at jeg skulle i gjennom riene man har i en fødsel. Mens jeg var innlagt på sykehuset var jeg bare redd, kaldsvettet og fryktelig kvalm, for jeg hadde ikke opplevd slike smerte før i livet. Husker også at jeg lå med feber de kommende dagene etterpå, og bare gråt. Hadde jo rokkert hele livet på kort tid igjen kun for dette frøet i magen. Og jeg hadde startet å glede meg sånn ♥ Men, nå var alt borte. 

Alle har en historie, dette er en av mine. Ikke så lenge senere ble jeg gravid igjen, med Tuva ♥ Så lykken var jo at det ikke tok så lang tid igjen. Har du en graviditetshistorie du vil fortelle? 🙂 

Jeg hadde ikke vært samme jenta idag, om jeg ikke hadde tatt dette steget i ungdomstiden


Jeg fikk min første jobb når jeg var 13 år gammel. En dagligvarebutikk var min karrierestart. Det var nok ikke drømmejobben, men jeg var en ivrig sparer med store drømmer. Timene gikk treigt med å sette på plass varer i hyller så dermed skaffet jeg meg flere jobber for variasjonens skyld. Den neste tiden av ungdomsskolen hadde jeg tre jobber jeg rullerte i. Økonomien hjemme var ikke så god når jeg gikk på ungdomsskolen. Andre fikk kanskje ukepenger eller penger når de trengte eller ønsket seg noe, mot å ha et ansvar hjemme som vasking, vaske klær, passe småsøsken/søskenbarn osv. Mitt bidrag var å jobbe for å kjøpe det jeg trengte selv. Det var ikke slik at det jeg tjente skulle bidra til å dekke livets opphold hjemme, for mat fikk jeg servert hver dag. Men, jeg ønsket meg så mye mer enn bare mat. Jeg hadde store drømmer om reising som jeg hadde gjort lite av. Jeg tenkte allerede på at jeg trengte penger til å kjøpe meg scooter, ta billappen, og kjøpe ny seng sto høyt på listen. Omtrent 50% av det jeg tjente satt jeg på sparekonto, mens resten brukte jeg på å kjøpe klær, godteri, og en ny seng som var 120cm brei slik at overnattingsgjestene slapp å ligge på gulvet. Allerede da jeg var 13 år var jeg veldig fornuftig med pengene. Jeg visste at selv om jeg ikke hadde behov for alt jeg tjente der og da, så skulle de ikke sløses bort, derfor satt jeg mye på sparing.

Jeg er overbevist om at barn som tildeles et ansvar utvikler selvstendighet! Jeg tror det henger sammen med at de har utviklet seg som mennesker, med ansvaret de hadde når de var unge. Selvfølgelig er alle barn forskjellige og har ulik sårbarhet, og dermed trenger hvert barn ulikt ansvar for utvikling. Noe ansvar mener jeg er viktig for utviklingen av selvstendighet. Med jobbene jeg hadde på ungdomsskolen så lærte jeg meg blant annet å vaske klær, gi kundeservice, lage mat, lage treningsøkter for andre, vaske gulv med en spesiell teknikk, servere, utfordre meg i usikre situasjoner, og ikke minst å lede treningsøkter. Jeg er sikker på at jeg ikke hadde vært samme jenta i dag, om jeg ikke hadde tatt steget inn på dagligvarebutikken for å spørre etter en samtale med leder.

Det jeg mener med at jeg ikke hadde vært samme jenta, er at jeg hadde ikke vært like selvstendig. Jeg har aldri vært avhengig av noen andre for å kunne klare meg. Selvfølgelig er man som barn avhengig av omsorg, men dere skjønner greia. Jeg ønsket ikke at det var min families økonomi som skulle avgjøre om jeg kunne kjøpe meg den jakka jeg ønsket meg, eller om jeg kunne ta billappen når jeg ble 18 år eller ikke. Jeg ønsket selvfølgelig da at familien min kunne sponset diverse. Men mest av alt har jeg lært at ingenting kommer av seg selv. Alt man ønsker må jobbes for i alle sammenhenger, og så lenge man har den tankegangen vil suksess oppnås. Hvis jeg ønsker meg noe, så klarer jeg å kjøpe det selv. Og hvis jeg ikke klarer å kjøpe det selv, så hadde jeg uansett ikke nok lyst på det. Alt handler om hvordan man prioriterer økonomien sin. Jeg kan ikke ha så veldig lyst på den Gucci veska, hvis jeg drar på byen 10 ganger. De 10 gangene kunne vært samme prisen som Gucci veska kostet. Og allikevel så sier de «Hvor får hun pengene i fra til å kjøpe den dyre Gucci veska?» Når det i realiteten egentlig bare sto mellom 10 ganger på byen og 1 kjøp på Gucci.

“Selger narkotika for å betale på huset vårt”


Etter å ha lest igjennom innlegget jeg publiserte i går, fikk det meg til å tenke på et av ryktene som florerer om meg som omhandler narkotika. “Driver med shady business for å kunne klare å betale på huset.” Var det jeg hørte i starten at jeg drev meg. Jeg skjønte ikke helt hva som mentes med det, da jeg tenker på shady som å selge kroppen sin for å tjene penger. Etter hvert fikk jeg greie på at folk snakker om at jeg er narkotikadealer. Og man må jo bare le av det sett utenfra! Altså, at vi har bygd hus og må selge narkotika for å klare å betale lånet? Hvor er logikken? Hvem får lån til å bygge hus uten å ha skattepliktig inntekt? De som kjenner meg vet at jeg aldri kunne drevet med den slags business. Det hadde jo vært dobbelmoralsk av meg å drive med narkotikasalg, når jeg blir lei meg når jeg hører andre slite med denne avhengigheten. Dette er ganske alvorlige rykter å spre på mange måter. Hvordan hadde du følt det om noen spredde et slikt rykte om deg?

At det har gått inn på meg at så mange snakker om dette, skal jeg ikke legge skjul på. Men, det sjokkerer meg litt at så mange snakker om det. At så mange tror dette om meg. Og hadde man ikke trodd på det, så hadde man vel ikke i utgangspunktet snakket om det?

Kanskje er du nyskjerrig og spør andre “Vet du hva jeg har hørt” Eller “vet du hva jeg tror?” for å høre om noen andre har hørt/tror det samme. Så går neste og sier det samme “vet du hva **** fortalte meg”. Så går det sin rundgang. Og så kommer det egentlig veldig seint til meg før jeg har fått høre om det. Kanskje lenge etter alle andre. Og så kommer det flere fra andre kanter som vil fortelle meg dette. Det syns jeg er fint, for da kan jeg i det minste avkrefte dette. Kanskje hadde snakkingen kunne stoppet tidligere om jeg kunne avkreftet det med en gang? Jeg kan skjønne at det er skummelt å ta kontakt med meg om du ikke kjenner meg, men det setter jeg egentlig bare pris på istedenfor å snakke med neste person om hva du har hørt. 

Det har gått mange slike rykter som spres om hvor vi får penger i fra. Eller hvordan vi sparer penger. Noen snakker om at det er arv, noen forteller at vi ikke lager middag til barna våre, noen snakker om at de ikke forstår og prøver å finne på hvorfor. Og slik går det selv om jeg tidligere har uttalt meg hvor hardt vi har jobbet for å tjene egenkapital til huset. Og selv om jeg har uttalt meg tidligere så får jeg høre “Hun forteller dette bare for skjule at det er noe annet”. Jeg gir opp. Om du tenker deg om, hvorfor bryr du deg? Hvorfor er det viktig for deg å skjønne hvordan noen betaler et huslån? Jeg trodde dette var noe alle skjønte? Man har over tid vist banken at man allerede betaler lånene man har, at man har inntektsgivende jobber for å kunne betjene et lån, og et pågangsmot å kunne spare mot et mål om man mangler noe. Så tror dere vi hadde kunnet bygget hus på et narkotikasalg? Hehe! Da var det avklart ♥

Jeg har vært litt usikker om jeg skulle publisere dette innlegget eller ikke. Jeg trykker publiser, fordi jeg ikke syns det er greit at slikt blir snakket om og spredd rundt om meg. Jeg har tross alt tre barn, og det er ganske alvorlig det noen har funnet på. Det er mye jeg hører. Noe går rett inn, og ut igjen. Noe har jeg tatt opp med flere som har spredd ulike ting. Det er jo mye som baller på seg, og har blitt veldig voldsomt når det har kommet gjennom flere ledd. Jeg skjønner at det kan være litt ekkelt/skummelt å ta kontakt med meg om noe du har hørt, dersom du ikke kjenner meg godt. Derfor tenkte jeg at dere kan stille meg spørsmål om;

 “Hvilke rykter har du hørt om meg?”

Skriv enten her i kommentarfeltet. dm på instagram eller facebook. Så skal jeg besvare i et senere innlegg 🙂 Forhåpentligvis etter det, så kan alle rykter ligge død eller bekreftet! Det kjenner jeg blir godt ♥

Del gjerne innlegget

Helt fra jeg var liten jente, har jeg vært i mot dette

Spysyken har herjet hos oss de siste dagene, den ene etter den andre har fått den. Nå er det bare Tuva som ikke har hatt det, hun er den eneste hver gang som ikke blir smittet. Dog hadde jeg den for to uker siden også, nå er jeg lei. man blir så hjelpesløs når man selv har det, og bare trenger å være syk for å samle krefter. Men, så er de andre syk også og trenger hjelp. Så er glad jeg er frisk igjen nå! #høst


Idag var det 48 timer siden sist jeg spydde så da tok jeg med meg Tuva på butikken. For vi hadde ikke handlet siden søndag, så vi manglet litt pålegg, melk, brød og babygrøt. Tarjei som startet sykdommen i går var jo enda syk og kunne ikke dra noe sted. Så han sendte med meg en handleliste for hva han trengte. Nederst på listen står det noe jeg egentlig er i mot å kjøpe. Jeg klarte å glemme det, og husket det halvveis hjemme igjen. Han klarer vel en kveld uten snus tenkte jeg og fortsatte hjemover. Om jeg kan kalle det for å være i mot noe, så er jeg i mot giftstoff mot kroppen. Helt fra jeg var liten jente har jeg vært bastant på jeg aldri skulle borti noe selv. Jeg bryr meg lite om hva andre velger å gjøre, men når de jeg er glade i er avhengig av giftstoffer så blir jeg lei meg, fordi jeg vet det ikke er bra for dem. Det er jo gift for kroppen å være avhengig av dette. 

Tilbake til butikken dro jeg. På Midsund har vi to butikker. Spar og Coop. Jeg sjekket hvor det var minst biler, på Coop var det bare en, så da dro jeg dit. Mens jeg vandret inn følte jeg nesten at jeg skulle gjøre noe ulovlig. Det handler vel mer om at jeg går i mot prinsippene mine, og kjøper dette mens jeg selv går vandrende ut. Det skaper et enormt ubehag når man vet man kjøper giftstoffer til de man er glad i. Kunne kjøpt alt annet liksom. Kom til kassen, klarte så vidt å si navnet på hva hva jeg skulle kjøpe. Men, de hadde det ikke. 

Dette var typisk. At jeg måtte inn på begge butikkene å spørre. 

Mens jeg kjørte hjem kom det en litt trist sang på radioen. Da kom minnene fra alle gangene jeg har grått når jeg var mindre fordi personer jeg var glade i gjorde ting som ikke var bra for dem. Jeg tror disse følelsene egentlig munner ut i at man bryr seg så mye om noen, at man ønsker oppriktig at de skal ha det bra, og dermed at de også tar gode valg for egen helse. Det er egentlig litt sårt å dele, fordi når jeg har snakket om det så får jeg alltid strofen “folk må få gjøre som dem vil” eller lignende. Og det er helt greit. Men, det betyr dermed ikke at jeg kan bli lei meg fordi jeg bryr meg. Jeg har flere jeg kjenner som enten er avhengig av snus/røyk/alkohol/narkotika, enn personer jeg kjenner som ikke er avhengige av noe av dette. 
 

Når man får lyst å flytte


Hei fra Vestnes. Vi befinner oss her for helgen hos svigermor. Imorgen er det dåp for faddergullet Hermine. Tidligere i dag var vi på besøk hos Guro og Nicolai, og var innom senteret hvor jeg fant meg nytt kosemose sett fra Calvin Klein. Videre kjøpte vi smågodt fra Shell til halv pris, en kebabpizza for kosemat, før vi også dro for å se på tomten i Tomrefjorden hvor bestevenninnen min Guro skal bygge seg tomannbolig. De var nemlig i møte forrige uke, og da fikk de vite at den andre halvdelen fremdeles var ledig. Guro kunne ikke nevne dette raskt nok til meg. Når vi skulle bestemme oss for hvor vi skulle bygge hus, så sto det mellom Midsund og Vestnes. Jeg ønsket Vestnes, mens Tarjei ønsket Midsund for at jentene skulle slippe å skifte barnehage. Så det ble Midsund, siden vi allerede bodde der og jeg hadde hastverk med å bygge hus. I mellomtiden har også bestevenninnen min Guro flyttet fra Midsund, og til Vestnes. Dette har også fått meg til å ville flytte enda mer til Vestnes enn jeg i utgangspunktet ønsket. 

Nå er jeg litt der hvor jeg tenker at det hadde jo vært en stor DRØM å få bo i bolig rett attmed bestevenninnen sin i noen år. Tarjei har jo også jobben sin og familien sin i Vestnes, så da hadde han sluppet å pendle, og han er i grunnen veldig familiekjær. Vestnes har jo blitt veldig sentralisert de siste åra, med mange butikker! Og ikke mist har de turning her, som hadde gjort at vi hadde slippet å pendle til Molde hver uke. 

At vi har bygd hus ser jeg ingen begrensninger i. Jeg ser muligheter i ALT, og det er kanskje det som gjør meg så spontan. Huset kunne jo bare leies ut om det ikke blir solgt. Jeg tenker mer på jentene og at de har så gode venner. Redd for at de ikke skal få nye like gode venner. Redd for at jeg tar feil valg. Og da er det alltid tryggest å bare bli der det føles trygt for barna. Som forelder så legger man livet sitt for andre, og visner kanskje litt selv. Det kan være både vanskelig og vakkert på samme tid. Jeg sa til meg selv at den dagen barna mine starter på skole, så vil jeg aldri komme til å flytte. Og det er kanskje akkurat det som holder meg igjen. 

10 ting jeg gleder meg til fremover

1. Gleder meg til Desember. Sette opp juletre, spise julekos hver dag, drikke julebrus, pynte til jul, se julefilmer og julekalendere, å se gleden når barna åpner dagens pakkekalender ♥

2. Gleder meg til jeg og Tarjeien skal på kjærestetur i Desember. 

3. Gleder meg til å komme i gang med noen av grunder-drømmene mine. Jeg har så mange ideer, og så mye ENERGI når jeg tenker på hva jeg vil starte opp med. Så jeg må gå noen runder med meg selv og tenke på hva som faktisk er mest realistisk til å gå rundt i det lange løp. Og så får jeg ta det derifra, og om det blir flere!

4. Gleder meg til barnedåpen som skal være for fadder-gullet Hermine i helgen ♥

5. Gleder meg til å gå ned de resterende gravidkiloene(om jeg enda kan kalle de for det). hehehe, men det tar vi etter jul..

6. Gleder meg til å at neste måned er siste gang jeg trenger å betale avdrag på Iphonen jeg kjøpte for 1 år siden. hehe

7. Gleder meg til mer familiekos. Hva kan toppe det? Bare være alle fem samlet sammen ♥
8. Kjøpe ny seng. Jeg mente STOR seng. Vi lever på ei 1.50 cm brei seng nå. Og det begynner å bli i det minste laget for meg som det siste året har fått en ny hobby: Nemlig ligge med armer og ben tvers ut som jeg føler for. Før var det bare Tarjei som hadde denne hobbyen, så vi vokser på hverandre. Tenk at vi startet med ei 90 cm seng, vokste oss videre til 120 cm, før vi kjøpte 160 cm. Det ble for stort, så vi solgte sengen og kjøpte 150 cm. Haha. Men nå 8,5 år etterpå og tre barn, trenger vi altså 180 cm for å sove godt ♥ Skal si vi begynner å bli gamle, kunne ikke streifet en tanke å skulle dele på 90 cm igjen. Eller som Tarjei sier at vi klarer oss godt med 150cm enda, bare jeg ikke putter oppi alle barna om natta også.

9. Gleder meg til at uteområdet vårt rundt huset skal bli ferdig. Det finnes jo ikke noe mer trivelig om sommeren enn en fin og koselig hage å være i? Tidligere sto ikke hage på fremtidsplanene mine, men jeg endret mening!

10. Gleder meg til campingsesong igjen. Hvem hadde trodd at jeg skulle bli Camping-Vero, kjøpe campingvogn uten å i det hele tatt vært inne i en campingvogn før i hele mitt liv? Haha, men det var jo rett så trivelig å campe i campingvogn. Til sommeren skal vi på storferie med vognen. Det skal bli kos. Eneste jeg forarger meg over er all dritten som kommer på gulvet. Lurer på om jeg får kjøpe håndstøvsuger. Hva gjør dere andre camping vante?

Kan vi være både det ene og det andre?

Noen dager er jeg utadvendt og kan føre lange samtaler med damen som jobber i butikken. Andre dager når telefonen ringer, kan jeg unngå å ta den med vilje fordi jeg ikke har lyst å snakke med noen.

Noen dager er jeg oppslukt og kan lese litteratur for å finne forskning på hva det riktige er å gjøre i forhold til barnets utvikling. Andre dager gir jeg blaffen og tenker at så lenge jeg gjør mitt beste er det bra nok.

Noen dager kan jeg føle på at det å ha fire barn hadde vært fint. Mens andre dager priser meg selv lykkelig for at jeg aldri mer skal gå gravid, føde igjen, og at nettene hvor jeg får sovet uavbrutt forhåpentligvis kommer snart igjen.

Noen dager når jeg sover alene, sovner jeg ikke fordi jeg ligger å hører etter lyder som det ikke finnes noen forklaring til. Andre dager kan jeg si til meg selv at herremin stopp og hør etter lydene, Gud beskytter deg fra satan uansett.

Noen dager kan jeg smile ekstra til eldre damer jeg treffer. Trer til siden når de skal ut av butikken, hører ekstra etter når de forteller om fortiden, og gir dem fine komplement. Tenker at gamle damer er hyggelige, sårbare, liker å fortelle om fortiden og at de må respekteres. Andre dager kan jeg rekke finger til dem i hodet mitt når de sier noe frekt om hvordan jeg burde gjort noe. Og de gangene de bruker fem minutter på å bestemme seg for hvilken melk de skal ha på butikken, når jeg har det travelt.

Noen dager kan jeg være lykkelig av det å tenke på at jeg har tre herlige barn, er elsket av mannen min, bor fint og har venninner som vil mitt beste. Andre dager kan jeg være ulykkelig, uten å helt skjønne hvorfor. Da streber jeg enten etter forandringer, tenker mye på å forstå hvorfor jeg føler meg trist, eller skaffer meg noe positivt å se frem mot.

Noen dager kan jeg være økonomisk bevisst og bruke handleliste når jeg er på butikken. Tenker jeg er flink og har god økonomisk kontroll. Andre dager kan jeg fylle hele handlevognen med all god og usunn mat jeg vil ha, og får det sjokket når jeg skal betale i kassen.

Noen dager er jeg selvsikker. Føler jeg har mange erfaringer, er tross alt på mitt fjerde år på høyskole, føler meg attraktiv, og stoler godt på hjernen min. Andre dager kan jeg føle meg utilstrekkelig, er usikker og har for mye jeg lurer på. 

Noen dager kan jeg være sikker på hvordan jeg er som person, hvordan jeg fremstår, og hva jeg ønsker i livet. Andre dager kan jeg lure på hvem jeg egentlig er, hva jeg vil med livet mitt, og hvorfor jeg i det hele tatt tenker slik. Kanskje er det en mulighet for å være begge deler? Kanskje er det ikke noe som definerer akkurat hvordan en person er. Kanskje har vi dager hvor vi er noe, og andre dager hvor vi er noe annet? Kanskje kan vi både være utadvent og folkestygg. Oppslukt og bagatelliserende. Verpesyk og tilfredstilt. Overtroisk og logisk. Hyggelig og frekk. Lykkelig og ulykkelig. Imøtekommende og fiendtlig. Økonomisk og uøkonomisk. Selvsikker og usikker.

Hvordan er noen dager for deg, mens andre dager er noe annet?

Del gjerne innlegget ♥