SELVMORD

Hvordan hjelpe noen med selvmordstanker.

Som jeg skrev i forrige innlegg så har jeg vært på todagers kurs om førstehjelp i selvmord. Det tror jeg må være det beste kurset jeg noen gang har vært på! Før kurset hadde jeg aldri vært i stand til å kunne hjelpe noen med selvmordstanker. Ikke hadde jeg hatt motet til å spørre spørsmålet om en person har selvmordstanker heller, fordi jeg hadde vært redd for svaret. Dermed hadde jeg ikke visst hva jeg skulle gjort med det om jeg hadde fått svaret ja. Men, NÅ dere! Jeg føler meg rustet til å kunne hjelpe. Kurset fikk jo tankene til å tenke tilbake i tid, hvem jeg har snakket med som har hatt det vanskelig. Hvordan jeg kunne hjulpet dem, men som jeg ikke var i stand til å gjøre. Litt skummelt er det å skrive dette innlegget, da jeg er redd for å formidle feil. Samtidig føler jeg det er min plikt til å kunne dele den viktige informasjonen videre, når jeg først har fått denne kompetansen. På kurset brukte vi også mye skuespill for å øve oss på å hjelpe noen med selvmordstanker. Jeg skal gjøre innlegget så kort jeg kan med informasjonen jeg vil formidle, så flere vil ta seg tid til å lese det.

I 2016 var det 5,2 millioner innbyggere i Norge. Registrerte selvmordsforsøk var 612. Det er også 5-25% flere selvmord med mørketall på ikke-registrerte selvmord. 4000-6000 selvmordsforsøk behandles årlig av helsetjenesten, men flere prøver å ta livet sitt. Omtrent 265.000 personer sitter med selvmordstanker i Norge årlig! DET er mange det!

Når man snakker med mennesker som det ikke virker har det så fint. Så kan de poengtere det triste i livet, og du får et bilde av at de kan slite og ikke se noe livsglede. Utsagn som kan bli sagt kan være “Alle mine problemer er snart over”, “Ingen kan gjøre noe for å hjelpe meg nå”, “Nå skjønner jeg hva han/hun gikk igjennom”, “Jeg klarer ikke dette lenger”, “alle vil få det bedre uten meg”, “jeg kan ikke gjøre noe riktig”, “jeg klarer ikke å holde orden på tankene mine lengre”. Her er det lett for mange å si “jammen det blir bedre” for man kanskje ikke vet hva man skal si. Men du må undersøke invitasjonene personen sender deg. Følelser personen kan ha er desperat, sint, skyldfølelse, verdiløs, ensom, trist, håpløshet, og hjelpesløs. Invitasjonene en person sender deg er et tegn på belastende hendelser som oppfordrer oss til å hjelpe. Og alt som personen i selvmordsfare gjør, forteller deg, eller hvordan personen får deg til å føle, kan være en invitasjon. Du som kan hjelpe må undersøke betydningen av hva du ser og hører. Handlinger personen kan gjøre kan være å gi bort eiendeler, trekker seg tilbake fra det sosiale, mister interesse for fritidsaktiviteter og hobbyer, misbruker alkohol, narkotika eller legemidler. Har en impulsiv oppførsel, selvskader eller har ekstreme endringer i oppførsel. Fysisk så kan personen ha manglende interesse for utseende, endring i eller tap av seksuell interesse, søvnforstyrrelser, endringer i eller tap av matlyst/vekt. Eller at personen klager over fysisk helse.

Selvmord er et tabu tema, og man kan være redd for å si noe galt. Derfor kan det være skummelt å ta steget å spørre “tenker du på å ta selvmord?” Ved å spørre tydelig kan du faktisk få personen til å føle seg lettet. og du har tydeliggjort at selvmord både kan og snakkes om, og du viser at du ikke tenker negativt om personen. Akkurat når du spør personen om han/hun har tenkt på selvmord, så er det viktig å ta ledelsen i samtalen. Du må vise energi å stille spørsmålet tydelig som gjør at du får det helt tydelige svaret, og at du ikke er redd for å høre svaret. Hvis du formulerer spørsmålet feil som “Du har vel ikke tenkt på å ta selvmord.” Så kan det gi personen et inntrykk av at du har en negativ holdning til det å ta selvmord og det da kan hende at personen ikke tør å åpne seg. Så spør tydelig “Har du tenkt på å ta selvmord”? Selv om du skulle spørre en person tydelig og direkte om selvmord, og det viser seg at det ikke er det personen tenker på, så viser spørsmålet ditt seg at du faktisk bryr deg.

I den første fasen når du har spurt/undersøkt det personen forteller det, og du finner ut at det er selvmord personen tenker på. Så vil det i neste fase være viktig å lytte til historien personen forteller deg, og støtte det hun/han forteller. For å få en person til å forstå at du lytter til deres historie kan du for eksempel si “Du føler at du ikke kan leve med denne smerten lengre.” “Alt du tenker på er at du ikke er bra nok for noen. “Du ønsker bare å få slutt på problemene dine. Ingenting annet betyr noe akkurat nå.” “Akkurat nå oppleves alt håpløst. I den andre fasen vil det etterhvert komme et emosjonelt øyeblikk når livssiden til personen trer frem. Vendepunkt kommer etter hvert som personen kan føle seg forstått/hørt og at du faktisk lytter og forstår, og viser at du mener at dette tema ikke er tabulagt. Vendepunktet oppstår gjennom en opplevelse av at historien om selvmord er hørt, og at du signaliserer at det er mulighet for trygghet/sikkerhet her og nå. Vendepunktet kan være “Hva var det jeg tenkte på; Jeg ønsker jo ikke å ta livet mitt”. Så kan du støtte “Så du ønsker egentlig å leve. Da bør vi lage en plan for beskyttelse”. Her skjedde det en vending at personen avviser selvmord, men faktisk vil se mulighetene for å leve. Eller “Om jeg bare kunne finne en måte å snakke med faren min på”. Her kan man støtte “Så vi bør se på hva som kan beskytte deg akkurat nå, slik at det blir mulig å finne en løsning for dette”? Her er det også en vending, for her viser personen at han/hun håper på noe. Eller “Jeg vet ikke, jeg er så forvirret”. Så kan man støtte “hvis du er usikker er det bedre å lage en plan som kan beskytte deg her å nå”? Her er vendepunktet at personen er usikker på valget om å leve eller dø.  Eller “så hva kunne vi gjort i forhold til selvmord da, dersom jeg var villig?” Da kan man støtte “du er villig til å se på hva som skal til for å beskytte deg”? Her er vendepunktet at personen er i det minste er villig til å forsøke. Det å være en hjelper er energikrevende, så man må være opplagt!

Det som er fint er at man kan “hoppe” frem og tilbake mellom fasene ut i fra hva personen svarer. I den tredje og siste fasen handler om å fremme livet. Snakke om det som oppmuntrer personen. Kanskje kan det være barnebarn, en interesse, noe som får personen til å føle seg bedre. I denne fasen må man bekrefte/sikre tiltak. Å lage en plan for beskyttelse. Du må stille spørsmålet om personen har tenkt på hvordan han/hun skal ta selvmord. Er svaret ja, er risikoen enda høyere. Du må bestemme når du skal sette i gang tiltakene. Du må identifisere den viktigste delen av planen og de første stegene som må tas for alvor for å komme dit. Kompliserte planer må unngås. Forteller personen at han/hun har tenkt å kjøre bil for å kræsje. Så kan den utformede planen være å spørre om du midlertidig kan ta vare på bilnøklene. Det kan og tenkes at personen ikke ønsker hjelp og bare går, eller kanskje bare legger på telefonen. Det blir da sett på som en nødsituasjon. Du er da pliktig til å skaffe hjelp med å ta i bruk hjelperessurser i samfunnet. Eksempler på instanser du kan kontakte er lege, psykiatrisk sykepleier, prest, kommunale helsetjenesten. Ved umiddelbar akutt situasjon ring 113! 

Kilder er hentet fra Vivat sitt kurshefte.

Del gjerne innlegget, for å spre informasjonen♥