En blanding av bekymret og naiv


Hei hå! Nå var det over en uke siden sist. Dagene flyr virkelig og jula nærmer seg med store steg.

Dog var vi på besøk i Kristiansund hos besteforeldrene mine sist helg. Da skjønte jeg hvor bekymringene mine er arvet fra. Jeg vet jeg har arvet litt fra farfar. Ikke bare de hinnsides kraftige nysene mine, men jeg skjønte da at jeg også har arvet bekymringene. Jeg ble snakket til. Farfar var redd for at noen skulle oppsøke meg fordi jeg delte så mye på bloggen. Han så for seg skumle stalkere som var ute etter voldtekt og kidnapping. Jeg lo det bort, har en sterk mann til å passe på meg. Hehe. Man vet så klart aldri. Jeg er naiv i en hver situasjon. Tror det beste om alle. Jeg er naiv, men samtidig bekymret. Det er en rar kombinasjon. Jeg vil si jeg har hatt god englevakt. Jeg har vært i mange lumske ubeskyttede situasjoner av å være naiv, uviten eller bare ubeskyttet- hvor alt vond i hele verden kunne skjedd. Det har kanskje mange av oss? Med meg har det alltid gått bra. Dermed er jeg fremdeles naiv. Men med en gang jeg blir alene så er jeg bekymret. Skal jeg gå alene i mørket så må jeg alltid snakke i telefon for eksempel. Bekymrer meg for at flyet jeg sitter i skal styrte. Bekymrer meg for om fjell-steinene skal rase ned når jeg står under. Bekymrer meg for at jeg skal kjøre på noen i mørket. Bekymrer meg for at føreren i bilen fremom syns det er irriterende om jeg har på lang-lys selv om jeg ligger et stykke bak.

En tidlig kveld for litt siden kom jeg nettopp i det dilemma på det når jeg kjørte hjem etter fergen. Jeg og barna hadde vært i Molde og sett på Tuvas turn-trening. Det var mørkt, men bilen fremom meg lå et lite stykke fremom. Jeg sto mellom to bekymringer. Den ene om jeg skulle få føreren i bilen fremfor til å bli irritert. Eller den andre og kanskje plutselig kjøre på et dyr eller noen uten refleks i mørket. Jeg tok meg selv i å skru på langlysene for å få full oversikt over veien fremover. Jeg kom kanskje litt nærme bilen fremfor meg noen ganger, så han tenkte sikkert at jeg var irriterende. Men jeg er som sagt naiv, så jeg tenkte at det sikkert gikk bra. Jeg tenker at alt går bra. Det samme som at jeg tenker at alt går an. Men plutselig stopper han. Jeg stopper like bak, langlysene hadde jeg skrudd av i det jeg nærmet meg bilen hans. Jeg bruker aldri å kjøre forbi biler, da jeg syns det er tryggest å kjøre bak. Jeg ble stående i ca. ti sekunder for å vente på at han skulle kjøre. Jeg tenkte han ville virkelig at jeg skulle kjøre forbi, så jeg tråkket akkurat på gassen for å gjøre det. I det snur han rattet mot siden, trykker inn gassen så bilen hans blir stående litt skrått, viser meg fingeren i noen sekunder for så å frese kassebilen sin videre. 

Jeg ble satt ut. Det var svært ubehagelig. Hvem gjør sånt? Så jeg kjørte forsiktig med nærlys resten av veien hjem. Litt fremfor meg så svinger han av fra hovedveien, hvor jeg pleier å forsette og kjøre for å komme til huset mitt. Det virket som han stoppet for å dulle med telefonen sin. Men greien var at han tok HELE veien, så jeg ble stoppende opp for å vente på at han skulle flytte bilen sin så jeg kunne kjøre forbi. Det virket som han ble forbannet i avbrytelsen i å fikle på telefonen sin. 

Han la fra seg telefonen og slapp meg forbi. Så skjer det som du ikke vil skal skje. Han kommer kjørende etter meg.. Haha, jeg må le. historien virker jo helt oppdiktet. Men den er sann! Jeg ble nervøs. Dette er ikke tilfeldig, tenkte jeg. Har ikke sett han før, så han kan ikke bo samme veien som meg. Jeg nærmet meg huset vårt, og han kjørte enda bak meg. Mannen min var på jobb, og leieboeren var også borte. Jeg hadde kun meg selv til å beskytte barna fra denne sinte mannen. Barna skulle ikke oppleve en sint mann som skulle skjefte på meg, for at han var irritert på at jeg hadde på langlysene eller at han ikke fikk stå i ro å fikle med telefonen sin. Jeg måtte lure han.

Jeg kjørte forbi huset vårt og kjørte sakte i rundt en annen vei med mange hus. Kommer han hit så vet jeg ikke hvor jeg skal kjøre. Jeg måtte få han til å tro at jeg bodde rundt denne veien med mange hus. Jeg følte i noen sekunder at vi lekte politi og tyv. Han var politi og jeg var tyv. Jeg sto i ro og ventet i rundt 30 sekunder. Ingen kom. Ingen bil kjørte videre langs veien han kjørte etter meg på heller. Sto han virkelig å ventet på meg? Jeg måtte kjøre frem å se. Sto han der enda, kunne jeg ta meg en runde til. Jeg var flink å beholde roen, selv om jeg var bekymret. Barna spurte jo hva jeg holdt på med. “Har du kjørt feil eller mamma?” – Kommer det fra fireåringen.  Jeg kjørte frem, og ble lettet. Han hadde snudd for å kjøre tilbake. Jeg ventet litt, før jeg fikk bilen hans ut av syne. Kjørte hjem, og oppdaterte mannen og noen venninner på hendelsen. Hvem gjør sånt? Men hvem kjører å irriterer noen med lang-lys også da, skulle jeg til å si.

Konklusjonen blir at jeg må ta bekymringene mine på alvor. Jeg vil ikke hisse på meg menn som har stått opp på høyrefoten om morgenen. Jeg kan vente på fergekaien til bilene er kommet et stykke fremom før jeg setter på langlysene. Jeg kan slutte å skrive på bloggen hvor jeg er, men heller skrive hvor jeg har vært. Jeg kan slutte å gå under fjell-steiner, plutselig faller de ned en gang. Jeg kunne latt være å skrive historien på bloggen, i tilfelle den ble lest av han. Men jeg er naiv, og tenker at han vet ikke hvem jeg er. Så kan jeg bli bekymret for at han er tidenes oppsøker på hevn. Videre kan jeg tenke at jeg må slutte å bry meg. Rettere sagt har jeg sluttet å bry meg. Ikke alltid lett å skulle være en blanding av bekymret og naiv. 

En fredagsfortelling til dere. God helg da ♥

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg